Mislykket klimapolitikk: Målstyring, miljøregnskap for dets egen skyld og sløsing.
"Helt fra klimatoppmøtet i 1992 har den globale strategien ligget fast"

Hvert land har nasjonale mål (kvoter) for utslippskutt, så er det opp til landa å oppfylle dem. Det hele krever et omfattende system for oppfølging og måling. Det er bare det at strategien aldri har fungert. I løpet av de 30 åra fra 1990 til 2019 har CO2-utsleppa i verden økt fra knapt 23 milliardar tonn per år til mer enn 36 milliardar tonn.

Det har vært holdt 25 årlige miljøkonferanser. Men ved utgangen av 2020 hadde likevel 60 prosent av landa som signerte Paris-avtalen ennå ikke meldt inn oppdaterte mål, i følgje FN. "Hvis du går inn i et rom fullt av forskere og spør hvem som tror det er mulig å begrense oppvarmingen til 1,5 grader, vil ingen rekke opp hånden", sa Glenn Peters, forskar ved Cicero, til ABC Nyheter i februar 2020. Det spørsmålet som nesten ingen stiller, er om det er noe feil med strategien.

Klimaproblemet er et "ondarta problem". Slike har ikkje eintydige løysingar, og dersom du tar tak i en del av problemet, utløser det gjerne nye, i andre delar av systemet. Et ekesempel er utbygging av fornylbar energi. Vindmøllene er "rasjonelle" for å realisere overgang fra karbonbasert til fornyeleg energi. Men de raserer samtidig natur og miljø. Oppfylling av mål kolliderer nesten alltid med realisering av andre mål i samfunnet. Som med all målstyring, ender det også lett opp med at en blir mer opptatt av hva som kan måles, enn hva som faktisk fører fram til det overordnede målet. Det gjelder også i klimapolitikken.

Et problem med målstyring er "positive" tiltak som ikkje blir målte. Norsk skog og skogsjord har i dag et netto opptak av CO2 på om lag 25 millionar tonn. Det svarar til omtrent halvparten av de årlige CO2-utslippa i Norge. Et effektivt klimatiltak ville vere å verne mest mogleg av skogen, la den fortsette å vokse og binde opp stadig mer CO2, og å plante skog på nye arealer der det i dag ikkje vokser skog. Det er bare det at denne CO2-lagringa ikke er med i det norske klimaregnskapet.

I klimaregneskapet bidrar brenning av tre til reduserte utslepp. I statistikken for CO2 i atmosfæren fører brenninga av tre til høyere utslipp enn om det alternativt hadde blitt brent gass eller kol. Problemet er tidsperspektivet. Det vil kunne ta 80 til 100 år for det nye treet å binde opp den mengda CO2, som ble sleppt ut da det første treet brant opp. I et tidsperspektiv der det er tale om å halvere utsleppa innan 2030, ville det derfor vere mer klimavennleg å bevare skogen og heller brenne kull i denne "overgangsperioden" (bare for å illustrere målefellen på kort sikt).

Skulle klimapolitikken kunne lykkes, måtte kreftene ha vært satt inn på å utvikle og ta i bruk utslippsfri energi, noe som gradvis ville blitt lettere, etter som den karbonbaserte energien ville blitt dyrere. I bekjempelsen av KFK, ble det lagt til rette for finansiering og teknologi-utvikling, kanskje med noe høyere produktpriser, ikke slik som ved dagens CO2-bekjempelse ved at avgiften blir lagt på konsumentene. Men Parisavtalen har ikke mål for grønn omstilling.

I dagens CO2-avgiftssystem, må i tillegg de som har minst, og som står for de minste utslippa, betale de samme avgiftene som samfunnets rikeste, og som står for de største utslippene.
'Oversatt' fra artikkel i KK, lørdag 7.aug.